Skrev dette i Romerikes Blad i går om gamle helter og rasisme. På listen over kjente mennesker fra Ullensaker kommer Karl Nordbeck opp som en av de største. Det er en byste av han på Jessheim stasjon, og hver dag bruker jeg veien som er oppkalt etter han. Om det er han eller Arnardo som er modell for den nye gatekunstmaleriet på toppen av rådhuset mot Ringveien på Jessheim vet ikke jeg, men Norbeck var uansett en svært kjent person i sin samtid. Norbeck var Norges sterkeste mann, kjent bryter og bokser, og hadde sitt eget sirkus. Men han var også med å starte et fascistisk parti før krigen. Karl Norbeck var død da krigen brøt ut, og vi vet ikke om han hadde tatt del i motstandsarbeidet eller samarbeidet med nazistene. Uansett gikk han i bresjen for etableringen av et fascistisk parti som ville avskaffe demokratiet i Norge. Likevel er det ingen grunn til å rive bysten av han ned. Men vi må fortelle hele historien om Karl Norbeck. Det er riktig å debattere fortidens helter. Hvordan Milorg-lederen omtalte jødene i rasistiske ordelag under krigen. Når venstreradikale politikere har skrevet kritisk om Ap og mener mitt parti i større grad burde sett seg tilbake og spurt oss hva Einar Gerhardsen ville gjort, er det nødvendig å minne dem på hele historien. Fortidens Ap-helter møtte datidens flerkulturelle samfunn med en brutal fornorskningspolitikk overfor samene og tvangssterilisering av tatere. De hadde ikke gode virkemidler for å møte det flerkulturelle samfunnet vi har i Norge i dag. Likevel hyller jeg Einar Gerhardsen og Milorg-lederen og senere forsvarsminister for Ap, Jens Christian Hauge. Deres holdninger var i tråd med datidens syn på jøder og tatere. Vi hyller dem for kampen mot nazistene og etableringen av en velferdsstat for alle, men vi må også få frem historier om hvordan taterne og jødene ble utsatt for rasisme i Norge. Tatere og jøder blir fortsatt utsatt for rasisme, men etter krigen snakket de lite om det fordi de ønsket så sterkt å bli norske. Irene Levin kom nylig ut med en bok hvor hun skriver at hun aldri fortalte foreldrene om rasismen hun ble utsatt for som jøde i skolegården etter krigen. Slik er det for mange barn med innvandrerforeldre i Norge i dag. De tier om urett, men drapet på George Floyd har gjort at flere har turt å fortelle om rasisme. NRK-mannen Noman Mubashir forteller hjerteskjærende om et russeball på Lørenskog videregående som ble avholdt på Triaden hvor hun som ble trukket ut til å være hans borddame sa. «Jeg må sitte ovenfor deg, men jeg kommer ikke til å snakke med deg.» Han forteller også om en episode der en kollega lot han vente i bilen da hun møtte noen venner på Jessheim, og hun kom tilbake og innrømmet at det var fordi hun var flau over at han var pakistaner. I USA har flere statuer blitt tatt ned de siste årene. Ikke på grunn av hærverk og demonstasjoner, men fordi mange av disse statuene ble satt opp for å hylle sørstatshelter fra den amerikanske borgerkrigen i et slags innlegg i kampen mot borgerrettigheter mange år senere. På samme måte har statuer av Stalin i det gamle Øst-Europa blitt revet ned. Den store Sagasøylen som stod ferdig til å bli reist foran Stortinget etter krigen ble aldri oppført fordi den var laget av en nazist. Jeg er ikke motstander av å ta ned statuer som hyller gamle helter som aldri burde hylles. Men slik jeg ser det er det ingen grunn til å ta ned statuene og Ludvik Holberg foran Nationaltheatret og Winston Churchill foran det engelske kvartal i Oslo. De hylles for sitt forfatterskap og sin kamp mot nazismen. Liksom Karl Norbeck fortsatt skal hylles som Norges sterkeste mann og sirkuskonge. Vi må lære av historien, men ikke fjerne sporene av det vi ikke liker. Å minne oss selv på at fortidens helter hadde holdninger vi i dag oppfatter som uakseptable, gjør det lettere å forstå at rasisme også eksisterer i dag.

2020-06-16 10:15:08

Orginalt innlegg på Facebook

Skrev dette i Romerikes Blad i går om gamle helter og rasisme. På listen over kjente mennesker fra Ullensaker kommer Karl Nordbeck opp som en av de største. Det er en byste av han på Jessheim stasjon, og hver dag bruker jeg veien som er oppkalt etter han. Om det er han eller Arnardo som er modell for den nye gatekunstmaleriet på toppen av rådhuset mot Ringveien på Jessheim vet ikke jeg, men Norbeck var uansett en svært kjent person i sin samtid. Norbeck var Norges sterkeste mann, kjent bryter og bokser, og hadde sitt eget sirkus. Men han var også med å starte et fascistisk parti før krigen. Karl Norbeck var død da krigen brøt ut, og vi vet ikke om han hadde tatt del i motstandsarbeidet eller samarbeidet med nazistene. Uansett gikk han i bresjen for etableringen av et fascistisk parti som ville avskaffe demokratiet i Norge. Likevel er det ingen grunn til å rive bysten av han ned. Men vi må fortelle hele historien om Karl Norbeck. Det er riktig å debattere fortidens helter. Hvordan Milorg-lederen omtalte jødene i rasistiske ordelag under krigen. Når venstreradikale politikere har skrevet kritisk om Ap og mener mitt parti i større grad burde sett seg tilbake og spurt oss hva Einar Gerhardsen ville gjort, er det nødvendig å minne dem på hele historien. Fortidens Ap-helter møtte datidens flerkulturelle samfunn med en brutal fornorskningspolitikk overfor samene og tvangssterilisering av tatere. De hadde ikke gode virkemidler for å møte det flerkulturelle samfunnet vi har i Norge i dag. Likevel hyller jeg Einar Gerhardsen og Milorg-lederen og senere forsvarsminister for Ap, Jens Christian Hauge. Deres holdninger var i tråd med datidens syn på jøder og tatere. Vi hyller dem for kampen mot nazistene og etableringen av en velferdsstat for alle, men vi må også få frem historier om hvordan taterne og jødene ble utsatt for rasisme i Norge. Tatere og jøder blir fortsatt utsatt for rasisme, men etter krigen snakket de lite om det fordi de ønsket så sterkt å bli norske. Irene Levin kom nylig ut med en bok hvor hun skriver at hun aldri fortalte foreldrene om rasismen hun ble utsatt for som jøde i skolegården etter krigen. Slik er det for mange barn med innvandrerforeldre i Norge i dag. De tier om urett, men drapet på George Floyd har gjort at flere har turt å fortelle om rasisme. NRK-mannen Noman Mubashir forteller hjerteskjærende om et russeball på Lørenskog videregående som ble avholdt på Triaden hvor hun som ble trukket ut til å være hans borddame sa. «Jeg må sitte ovenfor deg, men jeg kommer ikke til å snakke med deg.» Han forteller også om en episode der en kollega lot han vente i bilen da hun møtte noen venner på Jessheim, og hun kom tilbake og innrømmet at det var fordi hun var flau over at han var pakistaner. I USA har flere statuer blitt tatt ned de siste årene. Ikke på grunn av hærverk og demonstasjoner, men fordi mange av disse statuene ble satt opp for å hylle sørstatshelter fra den amerikanske borgerkrigen i et slags innlegg i kampen mot borgerrettigheter mange år senere. På samme måte har statuer av Stalin i det gamle Øst-Europa blitt revet ned. Den store Sagasøylen som stod ferdig til å bli reist foran Stortinget etter krigen ble aldri oppført fordi den var laget av en nazist. Jeg er ikke motstander av å ta ned statuer som hyller gamle helter som aldri burde hylles. Men slik jeg ser det er det ingen grunn til å ta ned statuene og Ludvik Holberg foran Nationaltheatret og Winston Churchill foran det engelske kvartal i Oslo. De hylles for sitt forfatterskap og sin kamp mot nazismen. Liksom Karl Norbeck fortsatt skal hylles som Norges sterkeste mann og sirkuskonge. Vi må lære av historien, men ikke fjerne sporene av det vi ikke liker. Å minne oss selv på at fortidens helter hadde holdninger vi i dag oppfatter som uakseptable, gjør det lettere å forstå at rasisme også eksisterer i dag.