Nesten alle opplever å bli pårørende en eller flere ganger i løpet av livet. Egentlig er det fint å kunne stille opp. Og det er fint å vite at man betyr noe for noen. Samtidig må vi som samfunn sørge for at vi stiller opp for pårørende, når de trenger det. Stortinget behandlet i dag en sak om pårørendepolitikk. I mitt innlegg var jeg opptatt av at vi må ta vare på: * Barn som blir pårørende til sine foreldre eller søsken. Er noen du er glad i syk, er det ikke så rart om konsentrasjonen svikter på skolen. * Pårørende av rusavhengige. De som skvetter hver gang telefonen ringer, de som risikerer å få fremmede på døra, som skal kreve inn narkogjeld. De som legger seg, uten å vite hvor den de er glad i er. Derfor må rusreformen også bli en behandlingsreform, som igjen kan gi pårørende muligheten for å senke skuldrene litt. *Pårørende til mennesker med demens. De som mister den de er glad i litt etter litt. De som opplever at muligheten for avlastning gjennom dagaktivitetsplass kanskje er det som får hverdagen akkurat til å henge sammen. Ap, Sp og Sv stod sammen om å trappe opp dagaktivitetsplasser og korttidsopphold, og vi ønsket å bedre pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet. Når pårørende stiller opp for en de er glad i, som er blitt syk, må samfunnet stille opp for den pårørende, slik at ikke vedkommende selv ender opp med å bli syk!

2020-02-25 21:10:31

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Tellef Inge Mørland - Ap