Jeg er så lei av moralisme over det levde liv. Moralismen over naboen min som kjører en gammel amerikaner. Moralismen over de som koser seg med kjøttkakene. Moralismen over de som hver dag må reise langt på jobb og er forarget over økte utgifter til pendling. Jeg har fått all verdens stempling fordi jeg tar opp avgiftssjokket til drosjesjåføren. At jeg er forarget over galskapen fra et regjeringsoppnevnt utvalg som i fullt alvor foreslår å legge et landbruksareal som hele Hordaland og Sogn og Fjordane brakk. Mange reagerer på at jeg synes det er noe herk at stadige mer offentlige penger brukes på PR-rådgivere heller enn på sjukepleiere. Noen kaller det populisme, andre at det er bakstreversk å stå opp for den lokale lensmannen. Statsministeren kalte meg kynisk når jeg snakket for de som ble rammet av rovdyrpolitikken hennes. Norge trenger en politikk for sliterne, en politikk for de som bekymrer seg for strømregningen, de som fyller diesel på mandag istedenfor søndag, en politikk for de som vet hva en liter med mjølk koster og som kjenner på at lønnskontoen nærmer seg tom. For meg er politikk kamp for naboen min, hun som vasker gulvet på toget jeg tar om morgenen, familiefaren som står og venter med drosjen. Jeg er forarget over at de som lever av å gå på seminar moraliserer, at ei som har tilatt seg å kjøre privatjet gang etter gang moraliser over hjelpepleieren som spiser kjøtt. Det er nok moralisering nå, la oss se folk. Se folka som jobber, de som sliter, de som må skrape sammen penger for å få råd til en sydenferie. Det er ikke de som har skapt problemene, det er heller de som reiser verden rundt på økologisk restaurant og klimakonferanser og moraliserer over det levde liv. Jeg vil at vi nå snart begynner å snakke opp naboene våre, istedenfor å snakke ned. Jeg er så lei av moralismen over det levde liv.

2020-02-14 21:49:34

Orginalt innlegg på Facebook