God jul alle venner!🎄🌟🤶 2019 har vært et spesielt år. De Grønne gjorde et fantastisk lokalvalg (tusen takk!), og den grønne bevegelsen styrker seg veldig i Europa. Men det samme gjorde høyrepopulistene rundt omkring. Så 2019 ble en slags vekker. Det er mange globale utfordringer i vår tid, og de kommer samtidig: Konflikter og migrasjon, klimaendringer og naturødeleggelser, undertrykkelse av menneskerettigheter og antidemokratiske krefter som får fotfeste på ny. La oss da huske at det også skjer mye bra: Færre barn dør av sykdom enn før, mange klatrer ut av fattigdom, og fornybar energi fortrenger stadig mer fossilt på det europeiske strømnettet. Det er også oppløftende at alle de store utfordringene vi har nå er politiske. Vi har kunnskapen, teknologien og evnen. Vi trenger bare viljen og samarbeidet. Og i demokratier er det samarbeidet oss - folket. For meg ble 2019 et år i klimaets tegn. Aldri har vi fått så mye klimanyheter, alarmerende klimarapporter, branner og ekstremvær. Aldri før har millioner av barn og ungdom møttes i gatene i streik for en levelig klode. Aldri før (vil jeg tro) har ordet "skam" blitt så mye misbrukt for å unngå å snakke om at vi alle kan gjøre en forskjell, og at politikerne bør legge til rette. Og aldri før har klima vært en viktigere sak for innbyggerne i Norge. Vår tid krever et spesielt sterkt og modig politisk lederskap - lederskap med selvtillit. Vi har ikke tid til å stå og kikke på hverandre og sammenligne oss. Vi må selv eie og velge vår lille del av omstillingen til et fornybart og rettferdig samfunn. Uansett hva naboen eller kollegaen gjør. Uansett hva Polen eller USA gjør. Det gjelder politikere først og fremst, men også bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Som grønn politiker får jeg ofte spørsmål om det er vits i å gjøre noe. Det virker jo så håpløst. Mitt svar er alltid at alt betyr noe. For det første påvirker du andre med dine valg, og det samme gjør Norge som land. Vi inspirerer andre hver dag, på godt og vondt. For det andre: Naturen bryr seg ikke om gjennomsnittstemperaturer. Den består av mange små tålegrenser og terskler, og jo flere vi ikke overskrider, desto bedre. 1,8 graders oppvarming er bedre enn 2, som er bedre enn 2,3 og alt over det igjen. Litt mindre klimagasser betyr litt færre tørkesomrer, og litt mindre flom og ras, selv om vi ikke kan hindre at det rare været kommer oftere enn før. Og det betyr flere arter som overlever, flere trygge jobber og færre mennesker som må flykte fra hjemmene sine. Derfor betyr akkurat det du gjør noe, selv om du ikke kan gjøre alt. I klimadebatten kan det bli mye snakk om CO2-molekyler og temperaturer. Det kjennes smått og langt unna for mange. For meg handler klimakrisa først og fremst om mennesker, og en ydmykhet for de andre artene vi deler kloden med. Å beskytte kloden er å beskytte oss selv, våre barn og barnebarn. Det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for at de som kommer etter oss skal oppleve samme type frihet, muligheter og velferd som vi som er voksne i dag. Derfor må vi endre oss, og omfavne alle mulighetene som ligger i det. En av de få gangene jeg reiste med fly i år gikk turen til Svalbard. Der øker temperaturen sju ganger raskere enn gjennomsnittet på kloden, og både dyrelivet her og innbyggerne i Longyearbyen må tilpasse seg klimaendringene i hverdagen. Regjeringens svar er å ville lete etter olje stadig lenger nord, i sårbare områder som gir liv til økosystemer vi selv er sårbart avhengige av. Store partier i Norge mener oppriktig at det er viktigere med billig bensin og diesel, enn å stanse klimakrisa. Jeg tror ikke på ondskap, sånn på ordentlig. Så for meg finnes det bare én ting som kan forklare dette: Fornektelse. Når dere ser meg, så er det ofte på en TV-skjerm eller i et debattstudio, i konflikt med en politisk motstander. Temperaturen kan noen ganger bli høy, der også. Hvis jeg skal være ærlig med dere, er jeg mer glad i den intense samtalen enn i konflikt. Du vet, den utforskende typen uenighet som øker respekten for kunnskap og perspektiver, i stedet for å bryte hverandre ned. Det er det for lite av i politikken. Og dessuten: Hvordan snakker man med dem som ikke lytter? Med dem som har enorm makt, men ikke ser hvordan de feiler i å ta vare på friheten, muligheten og velferden til barna våre? Med dem som forsterker forskjellen på "oss" og "dem" så ofte de kan, og gjør det mindre trygt å være i mindretall eller å si sin mening høyt i Norge? Det tenker jeg litt på, nå ved inngangen til et nytt politisk år, hvor klima og menneskerettigheter helt sikkert kommer til å fortsette å stå høyt på agendaen. Norge er kanskje lite, men betyr mye - særlig fordi vi er så rike og eksporterer så mye olje og gass. I 2020 ønsker jeg meg et Norge som er mer åpent og uredd, mer internasjonalistisk og prinsippfast, og mer handlekraftig. Det var noen lange tanker fra meg, før også jeg skal kose meg med mine nærmeste, spise deilig mat, gi og få pakker. Også kommer jeg til å tenke litt ekstra på alle dem som kjenner seg ensom, utrygg eller i sorg i dag. Høytiden kan være litt ekstra vanskelig da. Jeg er i politikken fordi jeg virkelig tror på menneskets vilje og evne til å samarbeide. Jeg håper du vil følge meg og kampen for et mer rettferdig Norge også i 2020. Jeg ønsker deg og dine en riktig god, fredelig og inspirerende jul.💚

2019-12-24 09:44:52

Orginalt innlegg på Facebook

God jul alle venner!🎄🌟🤶 2019 har vært et spesielt år. De Grønne gjorde et fantastisk lokalvalg (tusen takk!), og den grønne bevegelsen styrker seg veldig i Europa. Men det samme gjorde høyrepopulistene rundt omkring. Så 2019 ble en slags vekker. Det er mange globale utfordringer i vår tid, og de kommer samtidig: Konflikter og migrasjon, klimaendringer og naturødeleggelser, undertrykkelse av menneskerettigheter og antidemokratiske krefter som får fotfeste på ny. La oss da huske at det også skjer mye bra: Færre barn dør av sykdom enn før, mange klatrer ut av fattigdom, og fornybar energi fortrenger stadig mer fossilt på det europeiske strømnettet. Det er også oppløftende at alle de store utfordringene vi har nå er politiske. Vi har kunnskapen, teknologien og evnen. Vi trenger bare viljen og samarbeidet. Og i demokratier er det samarbeidet oss - folket. For meg ble 2019 et år i klimaets tegn. Aldri har vi fått så mye klimanyheter, alarmerende klimarapporter, branner og ekstremvær. Aldri før har millioner av barn og ungdom møttes i gatene i streik for en levelig klode. Aldri før (vil jeg tro) har ordet "skam" blitt så mye misbrukt for å unngå å snakke om at vi alle kan gjøre en forskjell, og at politikerne bør legge til rette. Og aldri før har klima vært en viktigere sak for innbyggerne i Norge. Vår tid krever et spesielt sterkt og modig politisk lederskap - lederskap med selvtillit. Vi har ikke tid til å stå og kikke på hverandre og sammenligne oss. Vi må selv eie og velge vår lille del av omstillingen til et fornybart og rettferdig samfunn. Uansett hva naboen eller kollegaen gjør. Uansett hva Polen eller USA gjør. Det gjelder politikere først og fremst, men også bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Som grønn politiker får jeg ofte spørsmål om det er vits i å gjøre noe. Det virker jo så håpløst. Mitt svar er alltid at alt betyr noe. For det første påvirker du andre med dine valg, og det samme gjør Norge som land. Vi inspirerer andre hver dag, på godt og vondt. For det andre: Naturen bryr seg ikke om gjennomsnittstemperaturer. Den består av mange små tålegrenser og terskler, og jo flere vi ikke overskrider, desto bedre. 1,8 graders oppvarming er bedre enn 2, som er bedre enn 2,3 og alt over det igjen. Litt mindre klimagasser betyr litt færre tørkesomrer, og litt mindre flom og ras, selv om vi ikke kan hindre at det rare været kommer oftere enn før. Og det betyr flere arter som overlever, flere trygge jobber og færre mennesker som må flykte fra hjemmene sine. Derfor betyr akkurat det du gjør noe, selv om du ikke kan gjøre alt. I klimadebatten kan det bli mye snakk om CO2-molekyler og temperaturer. Det kjennes smått og langt unna for mange. For meg handler klimakrisa først og fremst om mennesker, og en ydmykhet for de andre artene vi deler kloden med. Å beskytte kloden er å beskytte oss selv, våre barn og barnebarn. Det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for at de som kommer etter oss skal oppleve samme type frihet, muligheter og velferd som vi som er voksne i dag. Derfor må vi endre oss, og omfavne alle mulighetene som ligger i det. En av de få gangene jeg reiste med fly i år gikk turen til Svalbard. Der øker temperaturen sju ganger raskere enn gjennomsnittet på kloden, og både dyrelivet her og innbyggerne i Longyearbyen må tilpasse seg klimaendringene i hverdagen. Regjeringens svar er å ville lete etter olje stadig lenger nord, i sårbare områder som gir liv til økosystemer vi selv er sårbart avhengige av. Store partier i Norge mener oppriktig at det er viktigere med billig bensin og diesel, enn å stanse klimakrisa. Jeg tror ikke på ondskap, sånn på ordentlig. Så for meg finnes det bare én ting som kan forklare dette: Fornektelse. Når dere ser meg, så er det ofte på en TV-skjerm eller i et debattstudio, i konflikt med en politisk motstander. Temperaturen kan noen ganger bli høy, der også. Hvis jeg skal være ærlig med dere, er jeg mer glad i den intense samtalen enn i konflikt. Du vet, den utforskende typen uenighet som øker respekten for kunnskap og perspektiver, i stedet for å bryte hverandre ned. Det er det for lite av i politikken. Og dessuten: Hvordan snakker man med dem som ikke lytter? Med dem som har enorm makt, men ikke ser hvordan de feiler i å ta vare på friheten, muligheten og velferden til barna våre? Med dem som forsterker forskjellen på "oss" og "dem" så ofte de kan, og gjør det mindre trygt å være i mindretall eller å si sin mening høyt i Norge? Det tenker jeg litt på, nå ved inngangen til et nytt politisk år, hvor klima og menneskerettigheter helt sikkert kommer til å fortsette å stå høyt på agendaen. Norge er kanskje lite, men betyr mye - særlig fordi vi er så rike og eksporterer så mye olje og gass. I 2020 ønsker jeg meg et Norge som er mer åpent og uredd, mer internasjonalistisk og prinsippfast, og mer handlekraftig. Det var noen lange tanker fra meg, før også jeg skal kose meg med mine nærmeste, spise deilig mat, gi og få pakker. Også kommer jeg til å tenke litt ekstra på alle dem som kjenner seg ensom, utrygg eller i sorg i dag. Høytiden kan være litt ekstra vanskelig da. Jeg er i politikken fordi jeg virkelig tror på menneskets vilje og evne til å samarbeide. Jeg håper du vil følge meg og kampen for et mer rettferdig Norge også i 2020. Jeg ønsker deg og dine en riktig god, fredelig og inspirerende jul.💚