Julefreden senker seg, det er stille i fjellet og ett og annet skispor å følge i blåtimen. Vi har to dager i fjellet, før julefeiring i Oslo. I uka som gikk, har jeg oppsummert det politiske halvåret, og kommentatorene har kommentert. Jeg gikk alene i fjellet i dag og tenkte på noe to av dem skrev. Den ene slo fast at «det er ikke lett å være Jonas Gahr Støre». Den andre gikk et skritt lenger og skrev: «Ikke siden Johan Nygaardsvolds morgentimer 9. april har en Ap-leder hatt en tøffere utfordring enn Jonas Gahr Støre har nå. En formidabel oppgave.» Hva skal jeg tenke om slikt? Til den første: Det er greit å være meg! Å lede Arbeiderpartiet har aldri vært en enkel oppgave, men jeg får drive med det jeg tror på og brenner for, partifeller har et felles ønske om å få drive med politikk som gjør en forskjell i folks liv. Mine nærmeste er gode med meg. Og da er livet bra for meg. Til den andre: En historisk sammenlikning som kan diskuteres, men jeg skal gi ham rett: En formidabel oppgave venter meg. Jeg kjenner på den og er motivert for å ta den. Og det gjelder jo ikke meg alene, det gjelder oss som parti, bevegelse - og som lag. Sammen skal vise at vi ikke viker i de vanskelige spørsmålene; med en politikk som er rettferdig, som ser lengre enn neste valg, og som samler - i en tid med økende motsetninger og polarisert debatt. Klimakrisen er vår tide største utfordring. Vår tids viktigste politiske sak, eller snarere; en ramme rundt alle saker. Veien mot null-utslipp midt i dette århundret vil kreve noe av oss alle. Vi skal kutte klimagassutslipp og skape nye jobber. Vi skal utvikle, ikke avvikle industrien. Vi skal spille på lag med de tusenvis av dyktige fagfolkene som henter ut olje og gass - og som tar oss videre inn i nye energikapitler i fortellingen om Norge; i forlengelsen av vannkraft, olje, gass og nå havvind - videre mot hydrogen - og verdensledende på fangst og lagring av CO2. Vi skal lykkes med rettferdig klimapolitikk. Politikken skal og må leve opp til målet om at «alle skal med». Blir noen grupper rammet, hektet av, mister jobbene sine uten oppfølging - da lykkes vi ikke. Så skal vi sikre at vår felles velferdsstat er der - for alle. Den er nøkkelen til rettferdighet i vårt samfunn. Høyre-politikken fortjener avløsning. Velferdsstaten skal ikke flises opp av privatisering, flate budsjettkutt og kutt på poster som rammer de mest utsatte blant oss - mens de rikeste av oss får skattekuttene. Kommuner må nå kutte i grunnleggende tjenester, den varme maten på sykehjem, kapasiteten i hjemmesykepleien, nok kvalifiserte ansatte i skolen. Mange steder stoler ikke folk på at ambulanseflyet eller politiet kommer når det virkelig gjelder. Eller at sikkerhetsnettet er der når livet tar uventede retninger. Tilliten som er under press, må vi bygge opp igjen. Folk skal kunne stole på at velferdsstaten stiller opp. Vi skal spille på lag med de titusenvis av ansatte i velferdsstaten vår; lærerne, politifolkene, fengselsbetjentene, dommerne, sykepleierne og alle de andre; ha tillit til kompetansen de har, la dem slippe fri fra meningsløse mål og detaljstyring. Da vil de også kunne yte bedre hjelp. Og vi skal, fra dag én - sette i gang med den storrengjøringen som trengs i norsk arbeidsliv; som jeg fikk nok en påminnelse om da jeg møtte Fellesforbundets avdeling 10 siste dagen før ferien og fikk høre nye historier om uverdige arbeidsforhold i hotell- og restaurantbransjen. Formidabel oppgave? Ja! Men mulig, nødvendig og motiverende! God før-jul!

2019-12-22 10:33:59

Orginalt innlegg på Facebook

Julefreden senker seg, det er stille i fjellet og ett og annet skispor å følge i blåtimen. Vi har to dager i fjellet, før julefeiring i Oslo. I uka som gikk, har jeg oppsummert det politiske halvåret, og kommentatorene har kommentert. Jeg gikk alene i fjellet i dag og tenkte på noe to av dem skrev. Den ene slo fast at «det er ikke lett å være Jonas Gahr Støre». Den andre gikk et skritt lenger og skrev: «Ikke siden Johan Nygaardsvolds morgentimer 9. april har en Ap-leder hatt en tøffere utfordring enn Jonas Gahr Støre har nå. En formidabel oppgave.» Hva skal jeg tenke om slikt? Til den første: Det er greit å være meg! Å lede Arbeiderpartiet har aldri vært en enkel oppgave, men jeg får drive med det jeg tror på og brenner for, partifeller har et felles ønske om å få drive med politikk som gjør en forskjell i folks liv. Mine nærmeste er gode med meg. Og da er livet bra for meg. Til den andre: En historisk sammenlikning som kan diskuteres, men jeg skal gi ham rett: En formidabel oppgave venter meg. Jeg kjenner på den og er motivert for å ta den. Og det gjelder jo ikke meg alene, det gjelder oss som parti, bevegelse - og som lag. Sammen skal vise at vi ikke viker i de vanskelige spørsmålene; med en politikk som er rettferdig, som ser lengre enn neste valg, og som samler - i en tid med økende motsetninger og polarisert debatt. Klimakrisen er vår tide største utfordring. Vår tids viktigste politiske sak, eller snarere; en ramme rundt alle saker. Veien mot null-utslipp midt i dette århundret vil kreve noe av oss alle. Vi skal kutte klimagassutslipp og skape nye jobber. Vi skal utvikle, ikke avvikle industrien. Vi skal spille på lag med de tusenvis av dyktige fagfolkene som henter ut olje og gass - og som tar oss videre inn i nye energikapitler i fortellingen om Norge; i forlengelsen av vannkraft, olje, gass og nå havvind - videre mot hydrogen - og verdensledende på fangst og lagring av CO2. Vi skal lykkes med rettferdig klimapolitikk. Politikken skal og må leve opp til målet om at «alle skal med». Blir noen grupper rammet, hektet av, mister jobbene sine uten oppfølging - da lykkes vi ikke. Så skal vi sikre at vår felles velferdsstat er der - for alle. Den er nøkkelen til rettferdighet i vårt samfunn. Høyre-politikken fortjener avløsning. Velferdsstaten skal ikke flises opp av privatisering, flate budsjettkutt og kutt på poster som rammer de mest utsatte blant oss - mens de rikeste av oss får skattekuttene. Kommuner må nå kutte i grunnleggende tjenester, den varme maten på sykehjem, kapasiteten i hjemmesykepleien, nok kvalifiserte ansatte i skolen. Mange steder stoler ikke folk på at ambulanseflyet eller politiet kommer når det virkelig gjelder. Eller at sikkerhetsnettet er der når livet tar uventede retninger. Tilliten som er under press, må vi bygge opp igjen. Folk skal kunne stole på at velferdsstaten stiller opp. Vi skal spille på lag med de titusenvis av ansatte i velferdsstaten vår; lærerne, politifolkene, fengselsbetjentene, dommerne, sykepleierne og alle de andre; ha tillit til kompetansen de har, la dem slippe fri fra meningsløse mål og detaljstyring. Da vil de også kunne yte bedre hjelp. Og vi skal, fra dag én - sette i gang med den storrengjøringen som trengs i norsk arbeidsliv; som jeg fikk nok en påminnelse om da jeg møtte Fellesforbundets avdeling 10 siste dagen før ferien og fikk høre nye historier om uverdige arbeidsforhold i hotell- og restaurantbransjen. Formidabel oppgave? Ja! Men mulig, nødvendig og motiverende! God før-jul!