Jeg synes Hilde Lundgaard i dagens Aftenposten-portrett har fått fram mange sider ved meg og livet mitt som er lite kjent. Det handler om stort og smått fra mine utskeielser, fem timers søvn, det beste fotballaget på 60-tallet, fatter’n og mutter’n, osv - til at det viktigste for meg er å være ombud for folk og at jeg mener snillisme-debatten er enda viktigere i dag enn da vi tok den opp på 90-tallet. Jeg setter særlig pris på beskrivelsen av at de med innvandrerbakgrunn sier de ikke har problemer med at jeg står for plikt og rett og stiller krav, så lenge vi kjenner hverandre, møtes til daglig og vil det beste for vårt nærmiljø og våre barn og unge. I avsnittet «Den beste attesten» heter det: «Selv nekter Jan Bøhler å bli redd. Han vil bevege seg overalt når som helst. En kveld for et par uker siden tok han T-banen hjem etter et foredrag på Frogner. På Grorud stasjon - på alle måter langt fra Frogner - hang en gjeng mørke gutter med hettegensere. De får øye på mannen som går av, og en spør: Er det du som er Jan Bøhler? En av dem kommer rett bort, tar ham i hånden og sier: – Du er et stort forbilde for oss. Resten av gjengen nikker. Og Jan Bøhler, mannen som ikke viser følelser i utide og hater psykologisering, har en ekte tåre i øyekroken.»

2019-11-30 17:17:43

Orginalt innlegg på Facebook

Et møte med en tilfeldig guttegjeng fikk frem en tåre hos Jan Bøhler

Jan Bøhler bryr seg null om at kultureliten latterliggjør sangene hans. Antydninger om at han farger håret derimot, liker han dårlig.