I kveld var jeg til stede da Den ungarske Helsingforskomité mottok Andrei Sakharovs Frihetspris i Oslo. Prisen deles ut av Den norske Helsingforskomite. Andrei Sakharovs Frihetsfond ble opprettet i 1980, med støtte fra Sakharov selv. Han var den ledende opposisjonelle forkjemperen for menneskerettigheter, nedrustning og fredelig sameksistens i Sovjetunionen. For det fikk han Nobels Fredspris i 1975 og måtte tåle forvisning og trakassering i gjennom mange år. Frihetsprisen går til den ungarske komiteen, ved Márta Pardavi og András Kristóf Kádár. Den er en støtte til alle de som kjemper mot den autoritære utviklingen i Ungarn. Da Berlin-muren falt i 1989 var demokrati-aktivister i Ungarn sterkt medvirkende til at autoritære regimer fakta sammen. Det er et paradoks at det i Ungarn og flere naboland vokser fram autoritære styresett på ny, med angrep på den frie presse, rettsstaten og uavhengige domstoler. Helsingforskomitéene i Europa kom i stand etter Helsingfors-erklæringen i 1975 som handlet om menneskerettigheter, pressefrihet, miljø og avståelse fra bruk av vold ved konfliktløsning. Avtalen ble et steg på veien mot slutten av den kalde krigen. Kanskje kunne vi håpe på at disse verdiene dermed var sikret. Men slik er det ikke. 1989 var ikke historiens slutt. Det som skjer i Ungarn forteller om at kampen for menneskerettighetene ikke har sluttdato, heller ikke i Europa. Márta og András er modige mennesker som støtter ofre for maktmisbruk. Andrei Sakharovs frihetspris er et tydelig signal om anerkjennesle til Den ungarske Helsingforskomiteen. Og til ungarske myndigheter, et signal om at verden utenfor følger med.

2019-11-18 20:48:10

Orginalt innlegg på Facebook