En ny norsk avhandling viser at kristne diskrimineres nesten like mye som muslimer dersom de er åpne om religiøs tilhørighet i jobbsøknaden (se link til sak i Vårt Land i kommentarfeltet). Vi har en utfordring i samfunn vårt, dersom det å ha en kristen eller muslimsk bakgrunn blir sett på som noe negativt eller rart. Dette må vi snakke om og øke bevisstheten rundt. Jeg vil dele denne teksten som er skrevet av en kvinne som nylig opplevde noe av dette i ett jobbintervju: "Er du veldig religiøs?" Vi gikk gjennom CV'en min i kronologisk rekkefølge. Vi var på et kulepunkt for omtrent 20 år siden. Jeg trodde ikke mine egne ører, og hjernen gikk på høygir. Er det allerede her det skal skjære seg, i starten av jobbintervjuet? Og hva i alle dager svarer jeg? Gitt at jeg faktisk hadde fått det spørsmålet i en helt normal samtale med noen som ikke kjente meg så godt, så hadde jeg fortsatt ikke visst hva jeg skulle svare. Er jeg veldig religiøs? Og hva er «veldig religiøs»? Hva er «religiøs» forresten? Jeg somlet med svaret, så litt spørrende på han, så han forsøkte utdype: «Jeg antar at siden du har bakgrunn fra en kristelig organisasjon så er du formodentlig tilhørende i «kyrkan» eller du omfavner det kyrkliga», også brukte han store håndbevegelser for liksom å hjelpe seg selv på vei. Det var slik han formulerte seg. Blodpumpa gikk, jeg kjente jeg ble varm og rød i ansiktet, jeg klarte ikke feste blikket, jeg kjente meg rett og slett skamfull over tanken på å fornekte at jeg er en troende, det ville vært forrædersk, men jeg ville heller ikke la dette fremmede mennesket få definere min tro, for så å trekke slutninger om mine kvalifikasjoner for jobben. Jeg kunne alltids vært sirlig og seig, lent meg tilbake, lagt hendene på bordplaten, vippa hodet litt på skakke, gnidd spørsmålene mine inn og latt det få prege samtalen, da kunne jeg liksom «tatt en for laget». Jeg kunne utfordret han på begrepsbruken, på foranledningen til at han spurte, og også problematisert konsekvensene av svarene mine. Men jeg måtte gjøre kort prosess. Jeg visste det. Jeg visste at jeg måtte stå opp mot dette. På få sekunder hadde jeg mumla og prøvd å smile høflig, og kroppsspråket mitt hadde allerede ødelagt det førsteinntrykket de måtte ha hatt av meg. Jeg kom inn med smil, fast håndtrykk, dressed for success, mens nå fiklet jeg med knappene i dressjakka, den dyre fine dressjakka, og jeg var blitt til en famlende, usikker, nervøs jente som ikke hadde noe i dette konferanserommet å gjøre. HR-direktøren som satt litt i bakevja var tydelig ukomfortabel, hun visste nok bedre, hun burde grepet inn, sagt at nå gikk du for langt, hun burde beklaget, men kanskje hun var redd sjefen sin, eller kanskje hun var inkompetent, hva vet jeg. Men vi måtte ha et svar. Dette intervjuet var fucked helt fra start, vi kommer skjevt ut nå, bare fordi jeg må fortelle han at han stiller et ulovlig spørsmål. Jeg sa, nå gjorde du meg faktisk veldig ukomfortabel, jeg synes dette spørsmålet er ganske privat. Jeg tror faktisk heller ikke du har lov til å stille slike spørsmål i et intervju. Vi fortsatte, vi kom oss back on track igjen, plutselig viste det seg at vi hadde bransjekjenninger, vi lo, det var en ustyrtelig morsom tilfeldig og finurlig vri, den var også helt uventet, og det var nesten for godt til å være sant. Universet kan være finstemt, tenkte jeg, hva betyr egentlig denne relasjonen for meg nå, for denne situasjonen og er det selve grunnen til at jeg ER her, vedkommende bedriftsleder var jo til og med representert i CV'en min, og ja, verden kan være veldig liten av og til. Da jeg fortalte om de siste store beslutningene i livet mitt, om det siste året og om hvor forandret og rimelig fucka og også fantastisk alt var, ble det helt stille, begge slapp pennene sine, så på meg, på hverandre... «Starkt. Veldigt starkt». Yes, jeg var tilbake i sporet. Men jeg hadde bestemt meg for ikke å ta jobben. For tre kvarter siden.

2019-11-13 11:57:52

Orginalt innlegg på Facebook