I morgen skal Arbeiderpartiet beslutte om de vil støtte mitt forslag om å la den fireårige, syke gutten i Al Hol komme hjem til Norge for kritisk medisinsk behandling, sammen med sin mor og yngre søster. Det er ikke en sak som handler om å være snill. Den handler om å forsvare våre egne rettsprinsipper, også når det krever noe av oss. Gutten blir fem år snart, og veier nå mindre enn min datter på ett år og ni måneder. Han er kritisk, alvorlig syk. Internasjonal humanitærrett, også kalt krigens folkerett, forplikter oss til å hjelpe ham. I humanitærretten stadfestes internasjonale regler i krig, som at syke personer i en konflikt har krav på helsehjelp og at familier i størst mulig grad skal holdes samlet. Barns rettigheter og prinsippet om barnets beste i Grunnloven forsterker denne forpliktelsen. Barn har krav på en særlig beskyttelse, og norske barn er Norges ansvar, selv om de oppholder seg i utlandet. Det er også vanlig å mene at barn ikke skal lide for foreldrenes handlinger. Nå risikerer vi at en norsk gutt i en fangeleir i Syria dør mens norske politikere bestemmer seg for hva de mener om saken. Det hadde vært bedre om norske politikere ikke mente så mye i denne saken, men bare holdt varmt fast på rettsprinsippene vi ellers bruker å forsvare. Stortinget er lovgivende makt, vi skal ikke dømme enkeltmennesker. Den arbeidsdelingen burde være hellig. Det er umulig for oss å vite hva guttens (norske) mor har gjort og hvorfor hun har vært tilknyttet IS, og det skal vi ikke. At vi føler avsky til terrororganisasjonen IS skal ikke gjøre oss til dårligere forsvarere av verken rettsstatens prinsipper eller barns rettigheter. Det skal gjøre oss enda mer standhaftige, fordi vi er så mye bedre enn dem som myrder, voldtar og bruker frykt som våpen. Derfor er ikke dette egentlig først og fremst et utenrikspolitisk dilemma. Dette er ikke en uenighet mellom Norge og kurdiske myndigheter. Dette er et dilemma vi har som land, og det handler om hvem vi vil være som nasjon. Holder vi på våre forpliktelser og våre verdier også når vi settes på prøve, eller viker vi for kortsiktige, populistiske stemninger? De Grønne vil oppfordre Ap til å sette rettsstaten først i denne saken. Hold fast på at vår nasjon er basert på humanitære rettssprinsipper og en grunnleggende tro på menneskeverd og uskyld til det motsatte er bevist. Vi er en nasjon som beskytter våre barn, uansett. Og vi er en nasjon som rydder opp etter oss. Norge har en plikt til å straffeforfølge folkemord og krigsforbrytelser begått av nordmenn i utlandet. Ap som største opposisjonsparti burde kritisere regjeringen for å kutte i Kripos sine midler til å etterforske slike forbrytelser, og heller foreslå at regjeringen øker budsjettet. Fireåringen trenger medisinsk behandling nå, og han og søsteren trenger trygghet. Ved å ta moren hit og etterforske henne her, vil vi også kunne lære noe som samfunn. Hva gjør at norske borgere radikaliseres og tar den risikoen guttens mor har gjort? Hvordan kan vi hindre at det skjer igjen? På fredag skal Stortinget stemme over følgende forslag fra MDG, og jeg blir helt målløs hvis det ender med at Ap, Venstre og KrF stemmer mot: «Stortinget ber regjeringen sørge for å umiddelbart hente hjem fireåringen i Al Hol på grunn av humanitære hensyn hvor det står om liv og død for et alvorlig sykt barn. Det innebærer også å hente hjem søsteren på tre år som også er syk og barnas norske 29-årige mor som etterforskes av Politiets sikkerhetstjeneste for deltakelse i terrororganisasjonen IS.»

2019-09-30 19:22:24

Orginalt innlegg på Facebook