I dag vil jeg fortelle en personlig historie. Men den handler også om en av mine hjertesaker - retten til et trygt fødetilbud der du bor... Ja til kortreiste fødsler! Allerede på ri nummer to kjenner jeg det. Denne lille krabaten har ikke tenkt til å bruke like lang tid på å komme ut som storebroren. – Du må kjøre og hente barnevakta med det samme, sier jeg til mannen som ligger henslengt på sofaen og ser avslutninga på lørdagsfilmen. I første etasje sover 2-åringen, utslitt etter en lang bursdagsfest, og intetanende om at lillebror plutselig vil prøve å få samme bursdag som han. Halv tolv viser klokka, i det jeg hører døra slå igjen etter mannen nede i yttergangen. Jeg reiser meg for å finne mobilen og ringe føden for å si at det er fødsel på gang. I det jeg reiser meg går vannet. Jeg skynder meg ned trappa til badet, med fødeavdelingen på øret. Vrenger av meg strømpebukse og bursdagskjole og slenger innpå to paracet mens jeg venter på at rien skal slippe taket. Løper og finner en tørr bukse, og konstaterer at neste ri bare venter et minutt. Nå håper jeg barnevakta skjønner at det haster, tenker jeg, biter tennene sammen og prøver å ikke tenke på hvordan det vil være å føde alene hjemme med toåringen. Ti på tolv, og jeg hører mannen min og barnevakta utenfor. Skoene er alt på og jeg står i gangen og stønner. – Du bør bo nærme sygehus hvis du skal ha flere barn. Jeg hører stemmen til jordmora på min første fødsel om og om igjen i hodet. Jeg holder fast i alt jeg kan gripe og puster meg gjennom bilturen til sykehuset. Ti over tolv er vi framme. Parkerer rett utenfor, uaktuelt å gå fra parkeringsplassen. Han støtter meg i heisen og bortover gangen. Ingen i vaktrommet. Vi ringer. Ingen som kommer. - Hallo! Jeg har rier annethvert minutt, det er aktiv fødsel, roper jeg. - Er det noen her? En sykepleier slentrer bortover gangen, ser meg og skifter takt. Det er ikke tid til dobesøk, smertestillende eller hyggelig samtale med jordmor. Mannen inntar plassen ved hodegjerdet og klemmer hånden min. Jeg rekker å tenke at det må være enda mer vondt fordi det går så fort. Så kommer pressriene. Og plutselig ligger jeg der med verdens deiligste klump i armene, som stirrer på meg med store øyne. 00.49 står det på uret. Jaja, så fikk han i hvertfall sin egen dag, tenker jeg mens bildet av toåringen som sover hjemme med sjokoladekakerester på kinnet kommer over netthinna. Der og da tenkte jeg ikke “jaja, så fikk han i hvertfall en fødsel på sjukehuset”. Men det har jeg tenkt på mange ganger de siste ukene. Faktisk hver gang bunadsgeriljaen dukker opp på skjermen. For mens min dramatiske fødsel endte trygt på fødeavdelinga i Kristiansand, med jordmor, barnelege og sykepleier i rommet, så er ikke alle like heldige. Og flere ligger an til å få mer dramatiske fødsler i framtida. For mens vi er vant til å tenke at verden går framover, så skjer det motsatte i fødselsomsorgen. Fødestuer, fødeavdelinger og lokalsjukehus legges ned. Flere får lengre reisetid, og dermed økt risiko for å ikke nå fram i tide. Å nå fram til fødeinstitusjon, er ikke bare viktig for den fødende. Verre enn det traumatiske i å måtte ta i mot barnet sitt uplanlagt utenfor institusjon, er den risikoen det innebærer å bli født så plutselig, uten fødeavdelingens kompetanse til stede. Forskning viser at risikoen for at den nyfødte ikke overlever, er tredoblet ved uplanlagte fødsler utenfor fødeinstitusjon. Da Erna Solberg var på valgkampbesøk på Helgeland, og møtte initiativtakeren til Bunadsgeriljaen Anja Solvik, sa hun det slik: – Når hun ser hvor spredt folk bor her, tror jeg Erna forstår at liv vil gå tapt dersom avstandene øker enda mer som følge av at tjenesten blir lagt ned, og det tror jeg ikke hun vil ha på samvittigheten. For første gang har Norge både kvinnelig statsminister, finansminister og kvinnelig partileder i 3 av 4 regjeringspartier. Likevel ser vi et kvinneopprør bre seg over landet. Det startet med Kristiansunds-kvinnene, som ikke ville finne seg i at en gjeng byråkrater i helseforetaksstyret vil legge ned lokalsjukehuset og med det fødeavdelingen deres. Kvinnene på Helgeland i Nordland fulgte opp. Der frykter de nedlegging av lokalsjukehus med en skremmende konsekvens: At avstanden mellom fødetilbudet i Trøndelag og Nordland blir like lang som strekninga Oslo-Kristiansand! Og protesten sprer seg i hele landet. Bunadskledde kvinner går i tog og bråker og prater gnistrende godt for seg. Meldinga er klar: Ikke kødd med fødetilbudet vårt! Her i Agder finnes de som vil utarme sjukehuset i Flekkefjord. SV lover å kjempe i mot. Vi må sikre gode og livskraftige lokalsjukehus, med akuttfunksjoner og fødetilbud. Vi ønsker politisk styring over sjukehusene, og vil skrote helseforetaksmodellen. Den borgerlige regjeringas stadige kutt i sjukehusbudsjettene må stanses. Det tok 40 minutter fra jeg ankom sjukehuset til lillebror var ute. Hvis jeg skulle kjørt fra Flekkefjord, ikke Voiebyen, hadde han blitt født i bilen. La oss slå det tydelig fast: Det er allerede lagt ned for mange fødeinstitusjoner i dette landet. De som fortsatt finnes må vi forsvare med nebb og klør. Det handler om kvinners trygghet, og nyfødtes overlevelse. Mali Steiro Tronsmoen Ordførerkandidat for Kristiansand SV (Trykket i Fædrelandsvennen, 24.5.19)

2019-05-25 20:21:39

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete på tidslina