Her er mitt Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse i dag. På galleriet satt min gode venninne Tone Faret, som jeg møtte på historie grunnfag, med sin klasse fra Nissen videregående. Gøy å møte klassen til Tone! Jeg vil takke utenriksministeren for en god og bredt anlagt redegjørelse. Jeg la spesielt merke til referansen til tidligere utenriksminister Knut Frydenlund og hans talende boktittel: En bedre organisert verden. Den ble utgitt samme år som hans alt for tidlige død, i 1987, og det var en samling taler og artikler som ble redigert av Thorvald Stoltenberg. Å arbeide for en bedre organisert verden forblir i norsk egeninteresse. Det gjelder forholdet til våre internasjonale avtaler, og de organisasjonene vi i dag bør arbeide for å styrke. Å trekke seg tilbake, er ikke i Norges interesse. Uforutsigbarhet og flere internasjonale konflikter fordrer at vi ikke rokker ved grunnleggende interesser og forpliktelser, enten det handler om NATO, EØS eller FN. 308 stemmer mot 312: I går kveld avviste et knapt flertall i det britiske underhuset konseptet om en såkalt hard brexit, en skilsmisse fra EU uten en avtale. Klokka tikker likevel mot brexit- datoen 29. mars. I kveld skal underhuset ventelig stemme over om å be resten av EU om å utsette brexit-datoen. Også tidligere stormakter trenger et ordnet forhold til omverdenen, ikke minst sine nærmeste naboer – en bedre organisert verden. EØS-avtalen ordner Norges forhold til EU. Den må vi ikke rokke ved. Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre EU-systemet når vi er uenige, men å aktivt oppsøke alternativer nå, vil være risikabelt. EØS-avtalen har i sum tjent Norge godt. Utenriksministeren tegnet et bilde av den utenrikspolitiske uroen vi i dag opplever, og at det skyldes kontrasten til den utbredte optimismen som rådde på 1990-tallet, den gangen både hun og jeg var aktive i ungdomspolitikken, hun som leder av Unge Høyre og jeg som leder av AUF. Den gangen var det optimisme. Det er mulig det er en riktig analyse hun kommer med, men det finnes også unntak. For Etiopia ser framtida langt lysere ut i 2019 enn i 1999. Etiopia, det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert, var sist i nyhetsbildet her hjemme på grunn av den tragiske flyulykken utenfor Addis Abeba sist søndag. Norges Røde Kors og flere humanitære organisasjoner ble direkte rammet. Midt i tragedien er dette også et trekk i vår tid – begivenheter langt fra Norge rammer oss hardt og brutalt. Mellom 1998 og 2000 pågikk en blodig grensekrig mellom de to nabolandene Etiopia og Eritrea. I de to tiårene som fulgte var situasjonen meget spent. Utallige menneskelige og økonomiske ressurser ble bundet opp i opprustning og militærvesen, ikke minst i Eritrea. Men på forsommeren i fjor kom endelig gjennombruddet. En fredsavtale ble undertegnet, grensene ble åpnet og familier ble gjenforent. Freden er likevel skjør. Som så mange andre steder i verden er ikke undertegningen av en fredsavtale punktum for en fredsprosess – fredsavtalen er starten for nye og veldig krevende prosesser. Mye gjenstår også for å forbedre demokrati- og menneskerettighetssituasjonen i både Eritrea og Etiopia, selv om Etiopia de siste årene også har opplevd store framskritt på dette området. Flere tusen politiske fanger er nå sluppet fri. Også her i Europa er grunnleggende demokrati- og menneskerettsverdier under press – i Europa, vår verdensdel. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle EUs medlemsland respekterer disse grunnverdiene for moderne europeisk sameksistens og samarbeid. Organisasjonen Freedom House publiserer hvert år en global kartlegging av demokrati og politisk frihet. Alle verdens stater kategoriseres enten som frie, delvis frie eller ufrie. I den ferske rapporten fra 2019 har EU-landet Ungarn blitt degradert fra «fritt» til bare «delvis fritt». Ja, demokratiet i verden er dessverre i tilbakegang. I verden i dag lever det flere mennesker i land med autoritære tendenser enn i land som opplever demokratisk framgang. Mange autoritære regimer tillater at det avholdes mer eller mindre frie og demokratiske valg. Men valg blir ofte brukt for å styrke autoritære ledere, fordi konkurransen om makt er ikke reell. Mange av disse regimene kjennetegnes gjerne av press, trakassering og direkte forfølgelse gjennom særlig to samfunnsinstitusjoner: mediene og domstolene. Jeg mener derfor at effektivt demokrati- og menneskerettsarbeid i 2019 i mindre grad enn før bør handle kun om bistand til å gjennomføre valg, men mer om å støtte og styrke disse to nøkkelinstitusjonene i velfungerende demokratier: frie medier og uavhengige domstoler. Dette arbeidet må etter min mening styrkes i årene som kommer. Effekten av demokratiarbeid er alltid vanskelig å måle, men det er uansett et faktum at dagens forsvarsminister i Nord-Makedonia, Radmila Sekerinska, på 1990-tallet deltok på et lengre sommerkurs om demokrati på Utøya i regi av AUF. Unge Høyre, som utenriksministeren ledet mens jeg ledet AUF, var engasjert på akkurat samme måte. Unge politikere fra unge demokratier kom til Norge og fikk opplæring hos våre ungdomsorganisasjoner. I dag er Sjekerinska medlem av en regjering som omsider har funnet en løsning på navnestriden med nabolandet Hellas. Modige ledere i både Skopje og Aten har overvunnet konservative og nasjonalistiske motkrefter. Nord-Makedonia og forsvarsministeren i landet står nå på terskelen til medlemskap i NATO. I et nabolag eller i en grend burde man ha et godt og åpent forhold til alle sine naboer. De viktigste naboforholdene er likevel mellom de direkte naboene, altså dem man deler gjerde med. Russland er ikke bare et land i vårt nabolag, Russland er vår nabo. Vi deler landegrense – utvidet med to kilometer til nøyaktig 197,7 kilometer etter fjorårets grenseoppgang – og vi deler, ikke minst, en nøye framforhandlet grense til havs i Barentshavet. Det er i Norges interesse å opprettholde kontinuerlig kommunikasjon og kontakt med Russland, også i vanskelige tider. Vårt naboskap til Russland må være basert både på fasthet, forutsigbarhet og tydelighet – og på åpenhet, konstruktiv dialog og praktisk samarbeid. Vi må stå sammen med våre allierte og europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten. Samtidig må vi hegne om samarbeidet i nord, som har bidratt til lavspenning i nordområdene, ikke minst gjennom folk-til-folk-samarbeidet. Det skulle bare mangle om ikke russiske representanter blir invitert til høstens 75- årsmarkering for Den røde armés frigjøring av Øst-Finnmark. Samtidig skal vi ikke glemme at Russland bare utgjorde halvparten av Sovjetunionen – Den røde armé besto av bl.a. ukrainere, usbekere og folk fra Kasakhstan. I fjorårets redegjørelsesdebatt tillot jeg meg å oppfordre utenriksministeren til å finne plass i sin kalender til å besøke vårt største naboland. Etter halvannet år i ministerstolen er jeg glad for at hun nå planlegger å besøke St. Petersburg i april. Jeg konstaterer at redegjørelsen bar bud om mer vekt på kontakt og samarbeid med Russland. Det er positivt. Kontakt og dialog må aldri bli synonymt med svakhet. Et av spørsmålene jeg forventer at regjeringa tar opp med de ansvarlige myndighetene i Russland er episodene vi har sett de siste månedene med forstyrring av GPS-signaler utført med elektroniske støysignaler fra russisk territorium. Utenriksministeren omtaler disse hendelsene som «ikke akseptable». Denne type GPS-forstyrrelse mot sivil luftfart i nordnorsk vintervær er både uansvarlig og farlig. Det kan ramme vår redningstjeneste og vår sivile beredskap. Det er en totalt uakseptabel opptreden fra en nabo. I Hebron, den største byen på Vestbredden, pakker nå Einar Aas ut av kontoret. Han ble den 16. og siste i rekken av norske styrkesjefer for de sivile TIPH-observatørene. gjeringen Netanyahu. Antisemittisme er fullstendig uakseptabelt. En generell boikott av Israel er ikke fornuftig politikk. Israel har et helt legitimt sikkerhetsbehov. Og det er gode grunner til å rette kritikk mot palestinerne, f.eks. for at det ikke har blitt avholdt valg siden 2005. Denne regjeringa hevder å føre en balansert Midtøsten-politikk. Men i oktober i fjor besluttet Netanyahus regjering, for første gang siden 2002, å utvide de ulovlige bosetningene midt i sentrum av Hebron. Og i desember i fjor rapporterte israelske medier om økende press i Netanyahus regjering om å gjøre alvor av tidligere trusler om å kaste ut TIPH-observatørene fra Hebron. Dette ble selvfølgelig Utenriksdepartementet og utenriksministeren informert om. Likevel ble det på Granavolden framforhandlet en regjeringsplattform som Harald Stanghelle presist har oppsummert som et «solid skulderklapp til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel». Regjeringsplattformens særskilte framheving av Netanyahus Israel var ikke bare usedvanlig dårlig timing – den var uttrykk for uklok og ubalansert norsk utenrikspolitikk. I snart 80 år har vi levd med atomvåpentrusselen. De siste tiårene har et nett av ulike nedrustningsavtaler heldigvis bidratt til å redusere atomtrusselen, et åpenbart uttrykk for Knut Frydenlunds «en bedre organisert verden». I dag må vi dessverre konstatere at atomvåpen igjen spiller en større rolle i internasjonal sikkerhetspolitikk: I Iran, i Nord-Korea, og mellom India og Pakistan. Og de viktige nedrustningsavtalene brytes, noen forvitres og sies opp. Forhandlinger og diplomati med Nord-Korea er et langt bedre alternativ enn trusler og opprustning. Men Trump-administrasjonens forsøk på å få på plass en atomavtale med Nord-Korea undergraves av den samme administrasjonens oppsigelse av atomavtalen med Iran. Når verden rundt oss endrer seg, må vi justere vår utenrikspolitikk. I dag er det maktpåliggende å intensivere norsk nedrustningspolitikk. Konkret handler en mer aktiv nedrustningspolitikk f.eks. om at Norge nå internt i NATO må arbeide for at et bortfall av INF- avtalen om mellomdistanseraketter ikke medf

2019-03-14 14:31:48

Orginalt innlegg på Facebook