I går var en beveget kveld for mange på Tullinløkka: Siste kvelden før flyttinga fra Nasjonalgalleriet til det nye museet begynner. Jeg sitter innestengt i regjeringsforhandlinger på Granavolden og fikk dessverre ikke oppleve dette. Men NRK fortalte om mange mennesker som var rørt av tanken på at museet nå skal være stengt i en periode. Jeg tror veldig mange av oss har et hjerte for dette fantastiske bygget. Det er en viktig grunnstein i byggingen av vår nasjon. Men det er selvsagt ikke slik at en må stenge et museum, selv om man bygger et nytt. På NRK hørte jeg at Munch, Tidemann og Gude aldri kommer tilbake til dette huset. Det er feil. I regjeringsforhandlingene på Jeløya fikk vi i Venstre gjennomslag for at Nasjonalgalleriet skal være en del av Nasjonalmuseet. Det betyr at i framtida kan hvilke som helst bilder fra samlingen henge der. Det er det framtidas kuratorer som bestemmer. Nå har vi satt i gang arbeidet med utvikling av Nasjonalgalleriet i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB om hvordan vi skal sikre tilgjengelighet, flere unge kunstnere og et museum som er tettere på kunsten som skapes i dag. I går kveld sto mange i galleriet og var rørt over å si farvel med salene og maleriene. Men de kan kommer tilbake men i andre former, andre sammenhenger, der vi kanskje kan se nye sider ved kunsten. God kunstpolitikk er å ta vare på arven og løfte dannelse, samtidig som vi utvikler og legger til rette for at fantastisk, ny kunst skapes. Jeg er lei meg for at det ikke var faglig mulig å holde Nasjonalgalleriet åpent i flytteperioden. Men det betyr i det minste at vi kan glede oss enda mer til åpningen.

2019-01-14 12:18:34

Orginalt innlegg på Facebook