«Dere var vinden i ryggen.» Reint ut rørt over hva Petter Northug skriver. Og jeg er ikke interessert i ski eller var en av de som sto i rødt og heiet han frem. Men kanskje vi skal huske dette alle sammen - at vi skal være vinden i ryggen for hverandre oftere, heie hverandre frem, dytte hverandre opp, dra hverandre med. Det var et fint nyttårsforsett. Tror jeg velger det for 2019. Takk, Petter!

2018-12-18 19:50:29

Orginalt innlegg på Facebook

Petter Northug

Jeg husker fortsatt hvordan det føltes da jeg for første gang tok på meg den røde landslagsdrakta. Og ikke minst første gang jeg skulle gå ankeretappen for Norge. Det er elleve år siden. Jeg var så nervøs at jeg skalv i vekslingsområdet. Og alt jeg tenkte var at jeg ikke måtte gjøre noen feil. Det var det stolteste øyeblikket i mitt liv. Da jeg var liten og stafetten skulle gå på TV, satt Beste og jeg i de to stressless-skinnstolene ved siden av hverandre foran skjermen. Beste og jeg så ofte på tv sammen, men det var annerledes de gangene vi så på langrenn. Det var for eksempel de eneste gangen vi stod og så på tv. For da Bjørn Dæhlie til slutt kom inn på oppløpet, jagende side om side med Vladimir Smirnoff, og kommentatorstemmen spraka i fistel i høreapparatet, klarte ikke Beste å sitte lenger, han reiste seg opp av stolen, mens han ropte til tv-en og veivet med hånda, som for å dytte Bjørn fram. Jeg stod og hoppa ved siden av, og da Bjørn gikk over målstreken først, og kollapset i målområdet i et kaos av staver, frostrøyk og frosne snørrbartbiter, snudde Beste seg mot meg så jeg kunne hoppe rundt halsen hans. Langrenn er ikke blant de viktige tingene her i livet, men de gangene foran tv-en med Beste er blant de fineste øyeblikkene vi fikk sammen. Noen år senere, da Beste var død, og jeg kom inn først på oppløpet i mitt første senior-NM i Kongsberg, så jeg en skygge i øyekroken. Noen fra publikum hadde hoppet over sperringene og kommet seg ut i sporet, og stod krokbøyd og skreik mens han veivde meg fram mot mål. Akkurat som Beste. Det var fattern. Noen år etter det igjen, da jeg gikk femmila under VM i Oslo, lå jeg rett bak Vylegzhanin da vi nærmet oss mål. Hver bevegelse i kroppen hans viste hvor mye lettere og sterkere han var i kroppen enn meg. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var helt ferdig. Men så løfta jeg blikket. Og så menneskene på hver side av sporet. 100.000 kledd i rødt, som skreik og veiva meg fram. Opp bakken, der Vylegzhanin begynte å rykke. Over kulen, der det flata ut. Inn på oppløpet. Ut på siden, og forbi ham. Jeg kommer aldri til å glemme det. En del av dere som har skrevet til meg de siste dagene har takket meg for øyeblikkene. Men det dere ikke forstår, er at det er omvendt. Det er jeg som skal takke dere. For de øyeblikkene dere har gitt meg. Alle supportere, alle kritikere. Alle som har reist seg i setene hjemme foran tv-skjermen, når jeg nærma meg oppløpet. Alle som har stått på tribunene og veivet og skreket meg fram. Alle som har gått ut og kritisert meg, og stilt opp i debatter og tordnet i media. Jeg føler ingenting annet enn takknemlighet. Alle har vært viktige. Alle har fått meg opp og ut i treningssporet om morgenen. Jeg har kanskje ikke alltid vært så bra på å vise det, men hver gang jeg har tatt på meg den røde drakta har jeg vært like stolt som jeg var den første gangen. Og jeg slutta aldri å skjelve i vekslingsområdet, før jeg ble sendt ut på sisteetappen. Langrenn er ikke viktig, men for meg har det betydd alt. Så tusen takk for alt dere har gitt meg. Det hadde aldri gått uten. Dere var vinden i ryggen. Petter Northug