Gråt litt mer, le litt høyere! DN har begått en nyhetssak (!) om at Trine Skei Grande skal ha grått i viktige møter. Så deilig for alle (mellom)ledere der ute som har grått på jobben å få høre at også debattsluggere og toppolitikere mister maska i blant! Det er ikke gøy å snufse og dirre i stemmen på jobb, og kanskje enda mindre om en har lederansvar. Det avslører og avkler, akkurat som sinneutbrudd gjør, eller høy latter, for den saks skyld. Det viser følelser, personlig dedikasjon og eierskap til det du står i. Noen av oss gråter lettere enn andre, og vi gråter av ulike ting. Mange gråter når de blir sinte eller skuffet. Andre gråter nesten alltid når de er slitne og trøtte. Andre gråter veldig sjeldent, men har kanskje lyst? At sterke følelser kan være litt skummelt for noen, forstår jeg, men med litt øvelse skal du se det går helt fint. Og spør du meg, er det nettopp øvelse i å møte følelsesuttrykk vi nordmenn trenger. Vi har et politisk ordskifte som avskyr følelser. Vi politikere kan gjerne nøktern stadfeste at noe er bekymringsverdig, eller kanskje til og med sjokkerende, men vi skal ikke være bekymra eller sjokka, sånn på ekte. Vi skal være engasjerte, men ikke FOR dedikerte. Og vi skal være åpne, men ikke logrende. Reglene er som ellers i samfunnet, de er bare ekstra tøffe i noen deler av arbeidslivet og offentligheten: Hvis du som voksen viser for mye følelser, har du mistet kontroll. Tilsynelatende er du også mindre til å stole på. Sludder og pølsevev, så klart. Den korte begrunnelsen for denne absurde, selvbedragende tvangstrøya av en norm er hundrevis av år med patriarkalsk verdensanskuelse, toppet av en opplysningstid (kulturelt) og industriell revolusjon (materielt) som heier på funksjonalitet, rasjonalitet og effektivitet, og som har som forutsetning (takk Descartes, Kant mfl) at en kan dele kropp og sinn, hvor følelser skulle tilhøre den første og er mindre til å stole på. I dag vet vi at følelser ikke bare er viktig for kreativitet og omsorg. Emosjonelle reaksjoner i hjernen hjelper oss å ta valg og forstå omverdenen. De gir oss moralske kompass. Å akseptere følelser er viktig for vår (mentale) helse. At vi av og til letter på sløret og viser dette "råmaterialet" for dem vi samarbeider med, gjør oss hele og troverdige. Men så klart, alt med måte. Ifølge DN mener noen interne kilder i Venstre at tårene gjør det vanskeligere å komme med kritikk mot ledelsen. For alle oss andre som ikke har vært i rommet er det fullstendig umulig å vurdere, og dermed heller ikke spesielt journalistisk interessant. Gråt, nervøsitet, banning og latter kan alle sammen fint kombineres med ydmykhet og profesjonalitet. Det bare krever øvelse. Og ærlig talt: Er det noe sted det bør være mye følelser, er det i politikken.

2018-12-06 16:21:59

Orginalt innlegg på Facebook