I ettermiddag har jeg sett Erik Poppes film «Utøya 22 juli». Mange spør; er det rett å lage en film om 22 juli nå, 7 år etter terrorhandlingen? Etter dagens visning mener jeg at svaret er ja. Filmen er sterk, bevegende og dypt smertefull. Erik Poppe, med sine dyktige unge skuespillere, har laget en beretning om de 72 minuttene som ikke er spekulativ. Han er hjulpet av AUFere som overlevde angrepet og som har gitt filmskaperne nærkontakt med stemningen, atmosfæren og kulturen på Utøya. Denne filmen bringer oss så tett på frykt, kaos og fortvilelse som det er mulig på film. Så tett at du forstår at virkeligheten må ha vært ufattelig ille. Den er bare opplevd av de som var der, og de av pårørende, venner og familie som var på utsiden. Hvorfor skal du vurdere å gå og se denne filmen? Det er ikke filmen for en hyggekveld. Kanskje er det en måte å vise respekt på; til de 69 som ble drept, alle som ble skadet, alle som lever videre med fysiske og psykiske sår. At vi andre får et gløtt inn i et drama som forandret Norge. Og at nye generasjoner kan minnes om et stykke norsk samtidsdrama. Filmen går ikke inn i motivet for ugjerningen. Men Erik Poppe markerer før og etter selve fortellingen at dette var en terrorhandling. Et politiske attentat mot Arbeiderpartiet. Det hører så avgjort med. Underteksten til filmen er: «72 minutter som endret oss for alltid». Det er sant på en måte. Jeg er mer i tvil når det gjelder oppgjøret med tankegodset. Gjerningsmannen har ansvaret for handlingen. Daglig får vi med oss at han ikke er alene om holdningene. «Utøya 22 juli» minner oss om hva som skjer når en person tar veien fra holdning til handling. Det må ikke skje igjen.

2018-03-03 22:40:09

Orginalt innlegg på Facebook