Når flertallet av briter stemte for å gå ut av EU, er det rett at det skjer. Og ved midnatt til 1. februar skjedde det. De er enige skilsmissen. Men ikke om hvordan samlivet videre skal ordnes. Nå følger forhandlinger om hva slags forhold britene skal ha til 27 andre land i Europa. Og også med oss - nordiske naboer som Island og Norge. Det blir ikke enkelt, og det kan ta tid. Hva hverdagen utenfor vil bringe, kan bare morgendagen avgjøre. Om britene vil «tjene» på Brexit eller «tape» på det. Nei-siden lokket med at når de slapp å betale til felleskassa i EU, så kunne det gå milliarder til sykehus og velferd hjemme. Det har ikke skjedd. Det var en bløff rett og slett. Hva med de politiske konsekvensene, hvor vil britene nå vende seg - bort fra Europa, mer i retning USA? Det får betydning for mye. Storbritannia var EUs nest største økonomi, med det sterkeste militære - og samtidig Norges viktige partner og allierte. Nesten alt av vårt samkvem med britene er ordnet gjennom avtaler vi har med alle land i Europa. Nå skal veldig mye avtales på ny - det tar tid, og det skaper usikkerhet. Et sikkert tips; følg med på fiskeri-kapitlet. I dag deles kvoter av ulike fiskeslag mellom EUs medlemsland som har avtalte rettigheter til hvor de kan fiske, i og utenfor egne farvann. Et skjørt kompromiss, men kritisk viktig for å ta vare på bestandene. Nå går britene ut og vil ha mer av fisket i egne farvann. Det kan bare skje om andre får mindre. Og så videre. Vi er direkte berørt, for vi har avtaler om fiske med britene gjennom EU. Nå skal vi møte dem én til én, i tillegg til de vanlige forhandlingene med de andre nordsjølandene i EU. Det er mye å si om britenes valg. Jeg mener valget handlet om mer enn forholdet til EU. Det var også et klart uttrykk for misnøye blant mange briter som har opplevd fallende levestandard, kutt i velferd og forfall i bomiljøer. Resultat av villet politikk med kutt til de mange og skattelettelser til de med mest. En politikk som satset på de store byene og lot store deler av landet i skyggen. Det er klare skiller i ja/nei-stemmer mellom byer som sa ja, og utenfor byer som sa nei. Mellom de i den øvre delen av befolkningen, der flertallet sa nei, og de yngre - som skal leve lengst i landet - som klart sa ja. Her hjemme er det noen som hyller «selvstendigheten» og feirer med å si at «lenkene er brutt». En grov forenkling. Det var ingen lenker. Det var et samarbeid utviklet mellom demokratier som har sagt ja til å bli med, og ja til hver enkelt beslutning om å gå videre. Ikke for å plage folk, men fordi de mener det i sum er best med forpliktende samarbeid mellom land og folk som har så mye til felles. Så kan EU som alt her i verden, og i livet, bli bedre, rette feil, ta nye grep. Men lenker? Nei, gårsdagen beviser jo det motsatte. Folket valgte å gå inn. Flertallet har valgt å gå ut. Mest tvilsomt er hyllesten av selvstendigheten som uttrykk for at når man står alene, utenfor samarbeid, vendt hjem, da har man det best. Men det er ikke noe å trakte etter. Fordi den versjonen av selvstendigheten er en innskrenkede selvstendighet der man gir fra seg innflytelse, medbestemmelse og inngrep med så mye som former hverdagen hjemme; regler for handel, samarbeid om utdanning og forskning og ikke minst; felles satsing for å kutte klimagassutslipp, utvikle en grønn økonomi mellom land som er så tett vevet i hverandre. Det er villedende å si til folk at den har mest selvstendighet som har færrest forpliktelser. For den som ikke har forpliktelser til andre, kan ikke regne med at andre har forpliktelser i retur. Og sånn fikser vi ikke en stridbar verden som roper på at vi gjør ting sammen. Man blir stående mer alene, med mindre påvirkning på alt som påvirker. Svakere og mer sårbar. Lykke til på veien Storbritannia, briter er venner av Norge med så mange bånd - fra kultur, historie, handel, forsvar, kongehus og TV-serier, for ikke å glemme Premier League. Vi vil henge sammen også i femtiden. Håper vi ordner det med klokskap.

2020-02-01 14:42:25

Orginalt innlegg på Facebook