Jeg liker USA ❤️ Det er noe ved det store landet som tiltrekker meg. Alt er stort. De store pulserende byene. De høye bygningene. De store sportsarrangementene. De grandiose paradene. De store selskapene som påvirker hverdagslivet over hele verden. På reiser med utgangspunkt i New York, Washington og San Francisco har jeg først og fremst opplevd storbyene. Men også en del småbyer utenfor, når vi har leid bil og kjørt rundt. USA er mangfoldig, og jeg har bare sett en brøkdel med utgangspunkt i disse tre byene på østkysten og vestkysten. Felles for disse tre, er en svært etnisk sammensatt befolkning med mange immigranter, både førstegenerasjons og flergenerasjons. Jeg fikk muligheten til å jobbe et halvt år i New York i 2011, og reiste over med mann og to små barn. Selv om jeg elsket å bo midt i den pulsen, er jeg familiekjær og trygghetssøkende. Jeg ville at barna mine skulle vokse opp i Norge, med storfamilien rundt oss. (Dessuten hadde jeg blitt nominert til kommunestyret, og ville reise hjem til den forpliktelsen. Og for en reise det har blitt! Men det er en parentes i denne sammenhengen). Under mitt halve år der borte fikk jeg også oppleve at USA er liten. Jeg skal prøve å forklare. ▪️Vennen til kollegaen min fikk slag, en kvinne i 40-årene. Forsikringen hennes dekket bare en begrenset opptrening, så nå hadde familie og venner en «fundraiser» for at hun skulle få mer opptrening. I USA handler det nemlig ikke bare om hvorvidt man er forsikret eller ikke, men også hvor godt man er forsikret. Forsikringen hennes var for liten. ▪️En kollega hadde en datter som skulle begynne på førskole. Hun kom tilbake på jobben og var så lettet for at intervjuet hadde gått bra. For at datteren ikke hadde slått seg vrang eller funnet på noe tull. Intervju for å begynne på skolen. Små barn møtes med trange nåløyer i det store landet. ▪️På en av frokostkafeene i favorittområdet mitt, hang det en lapp i vinduet. En av de ansatte hadde kreft og trengte en beinmargstransplantasjon, og kafeen samlet inn penger slik at han skulle få fullført behandlingen. Det som var så spesielt med denne lappen, var at han hadde funnet en donor! Når vi leser slike saker ellers, er det jo som regel fordi man oppfordrer om å melde seg slik at man kan finne flere potensielle donorer. At en kreftsyk man som har funnet en donor risikerer å dø fordi han ikke har råd til operasjon er ikke særlig stort. Det er smålig. Poenget er: Forskjellene er store i USA. Altfor mange har altfor lite. Grunnloven står sterkt i USA. Det gjør den naturligvis i Norge også, men mitt inntrykk er at folk virker å ha et mer hverdagslig og aktivt forhold til sine «constitutional rights» i USA. Grunnloven fra 1787 og de tilhørende rettighetene blir ofte referert i nyhetsinnslag fra USA. Den amerikanske grunnloven var dessuten viktig inspirasjon for utforminga av den norske grunnloven i 1814. Vi har hørt den referert de siste ukene, da det var opptøyer knyttet til korona-restriksjonene. Folk som måte tilbake på jobb. Folk som trengte penger. Sikkerhetsnettet er for lite for den jevne amerikaner. Restriksjonene var frihetsberøvelse. Grunnlovsbrudd. Det som slo meg første gang jeg besøkte Washington, var at Det hvite hus egentlig var ganske lite. Og det er jo en fin symbolikk i det. At demokratiet er både sterkt og skjørt på samme tid. Mange ulike menn har ledet USAs utøvende makt gjennom tidene. Det er ingen stor mann som leder USA nå. De siste dagene har igjen vært preget av massive opptøyer, i etterkant av drapet på George Floyd. Nå har voldelige opptøyer spredd seg til en rekke byer. Kaotiske tilstander, der mediene melder om at en rekke aktører som utnytter kaoset har meldt seg på. Landet skriker etter lederskap. Nå håper jeg bare velgerne gir denne realitystjerna ettertrykkelig beskjed i november og sier «You’re fired». Jeg liker USA. Nå er jeg redd for hva som skjer med henne 💔

2020-06-01 10:33:13

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Tuva Moflag i Arbeiderpartiet