Jeg hadde akkurat blitt politisk aktiv og var seksten da muren falt i Berlin i 1989. Troen på enkeltmennesket og frihet, respekt og likeverd,var grunnen til at jeg meldte meg inn i et politisk parti. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke satte meg på et tog nedover for å møte folk som søkte frihet etter tiår med systematisk forfølgelse og undertrykking, og bare være i en by som med dette ble endret for alltid. Men ikke alt endret seg likevel. De samme politiske ideene som førte til at man måtte bygge en mur rundt byen for at folk ikke skal kunne komme unna, er i ferd med å reise seg på nytt. De samme falske løftene om fellesskap, rettferdighet og solidaritet skjuler totalitære ideer som flytter makt fra oss som mennesker med ansvar for vårt eget liv, til en stat som skal utjevne oss til en stor masse. En stat som besjeles med egenskaper vi kun besitter som enkeltmennesker i et samfunn der vi både tar felles ansvar og ansvar for oss selv. De håp og drømmer som ble tent da muren falt, ble ikke nødvendigvis oppfylt. Det som setter den liberale rettsstaten i fare, er at ikke alle fikk de mulighetene de hadde drømt om. At det ikke var kø inn i butikker med tomme hyller, er ikke det samme som at et bugnende vareutvalg ble tilgjengelige for alle. Der staten tidligere sørget for jobb til de fleste og tak over hodet, måtte hver enkelt nå konkurrere mot andre og skaffe seg husvære selv. Selv om alle får det bedre på makronivå, betyr ikke det at vi som mennesker, på mikronivå, blir lykkeligere. Men er staten ansvarlig for din lykke, eller er vi alle våre egen lykkes smed? Som Nav-skandalen har vist oss den siste uka, så kan selv de mest velmenende systemer ha innebygde systemfeil. Berlinmurens fall var starten på gjenforeningen av Europa og utvidelsen av EU. Et sterkere indre marked har løftet alle europeiske land økonomisk og bidratt til flere arbeidsplasser og flere arbeidsmuligheter. Men der konkurranse fører til bedre tjenester og høye lønninger i noen sektorer, som i teknologiutvikling og IKT, fører den samme konkurransen til press på lønninger og dårligere vilkår i andre. Noen ser at andre drar fra, og at forskjellene øker. Da er det lett å snu seg til dyktige demagoger som er bedre på å beskrive problemet enn å faktisk løse det. De ser og snakker i hvert fall om menneskene, ikke systemet. Det er forskjell på ulikhet som oppstår som følge av egne valg. Valg av utdanning, yrke og yrkesaktivitet vil være avgjørende for den enkeltes muligheter til å velge i bugnende butikker og på boligmarkedet. Det er noe annet når ulikhet oppstår gjennom systemfeil. For eksempel et sosialt sikkerhetsnett som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet, slik Simen Markussen ved Frischsenteret omtalte ordningen med arbeidsavklaringspenger. Da plikter vi å gjøre noe med det. Eller når skattesystemet ikke er rigget for en digital verdiskaping, som gjør at nasjonale selskaper taper for internasjonale giganter som organiserer vekk skattegrunnlaget sitt ut av landet. Det plikter vi å gjøre noe med. Eller noe så enkelt som bompenger. Når regningen for byutvikling og kollektivsatsinger sendes til noen få. Klart det er urettferdig. Like urettferdig som at norske arbeidstakere ser arbeidsplassene forsvinne til useriøse aktører som dumper lønninger og flytter overskuddet ut av Norge. Klart det må gjøres noe med. Litt vanskeligere er den sorgen over barna som flytter fra bygd til by, og aldri kommer hjem. Der industrien forsvant og postkontoret blir lagt ned. Det er en fattig trøst at du får kino, butikker og konserter på Internett og at Norge aldri har vært så desentralisert som nå. Det er mørkt i nabohuset, nærskolen er lagt ned og guttungen tar en mastergrad et sted de har både kaffe latte og håndlaget øl. Det er kanskje ikke alt vi kan eller skal gjøre noe med. Vi må forstå det likevel. At når murer faller, så åpnes muligheter for mange, men det er ikke alle som vil henge med. Det er når håpløsheten blant disse blir for stor, og fordelene blir får få forunt, at liberale demokratier faller. Ekte fellesskap løfter individer opp, men den enkelte selv må bestemme hvor de velger å gå. Det er dette en liberal rettsstat må ivareta, det er skjevheter som hindrer dette vi må endre for å bevare våre liberale demokratier. God 9. november til dere alle!

2019-11-08 17:39:51

Orginalt innlegg på Facebook

Murens fall er verdt å feire i en tid da demokratiet må forsvares mot krefter som vil ødelegge verdiene det bygger på

Et samfunn basert på likhet og frihet, som ikke er et liberalt demokrati, er vanskelig å se for seg.