Jeg har gjort et forsøk på å oppsummere siste runde med Brexit-rot (det finnes sikkert mange punkter som kan nyanseres/utdypes): 1. For en uke siden sjokkerte Boris Johnson ved å prøve å oppheve parlamentets funksjoner, herunder mulighet til å føre kontroll, vedta lover, og fremme mistillit. Målet var å pushe gjennom hard brexit uten innblanding fra parlamentet. Måten han gjorde dette var å legge trontalen til 14 oktober. Parlamentet heves nemlig i oppløpet til talen, og dette ville gjort det umulig å stoppe en hard brexit innen utmeldingsdagen 31. oktober. Å heve parlamentet slik er i tråd med den konstitusjonelle tradisjonen, men ikke med et så utspekulert og kalkulert motiv. 2. Parlamentet svarte heldigvis prinsippfast: Solide Hillary Benn fra Labour fremmet et lovforslag som (litt forenklet) forbyr hard brexit og pålegger Johnson å be EU om en utsettelse av Brexit-datoen fra til januar. Konservative Oliver Letwin fremmet forslag om å sette lovforslaget på dagsorden. 3. Tirsdag kveld vedtok parlamentet, med 328 stemmer mot 301, Oliver Letwins forslag til dagsorden: Lovforslaget om å forby hard brexit blir tillatt fremmet i dag (onsdag). Loven vil derfor trolig vedtas i kveld med omtrent samme stemmetall. 21 prinsippfaste konservative representanter som støttet forslaget er nå kastet ut av partiet (av hyklerske ledere som selv stemte mot Theresa May en drøss ganger). Blant dem er Letwin selv, Philip Hammond, som var finansminister inntil for noen uker siden, Rory Stewart, som utfordret Boris Johnson som leder, Ken Clark, den lengstsittende representanten i parlamentet («father of the house»), og Nicholas Soames, som er barnebarnet til Churchill. Dette sier mye om hvor ugjenkjennelig dette partiet har blitt. Spørsmålet nå er hva i alle dager Boris Johnson skal gjøre videre. Han har garantert at han ikke skal be EU om utsettelse. Men nå blir han bundet ved lov til å gjøre det. Han kan: A ) Gjøre det likevel og skylde på parlamentet. Da er han sterkt svekket, særlig etter å ha kastet ut 22 partifeller og dermed fjernet sitt eget parlamentariske grunnlag. B ) Han kan velge å bryte loven som forbyr hard brexit. Det er omtrent som et lite statskupp og skjer trolig ikke. C ) Han kan skrive ut nyvalg før brexit-datoen 31. oktober. Det er det han prøver nå, med 15. oktober som sannsynlig valgdato. Men parlamentet må godkjenne dette med 2/3 flertall. Labour nekter å stemme for nyvalg før loven som forbyr hard brexit er vedtatt. Alternativ C er likevel det mest sannsynlige utfallet, og innebærer risiko for Labour; de kan tape mange seter og servere Boris Johnson både mandat for hard brexit og et stort flertall i fem nye år. D ) Om Labour blokkerer nyvalg, kan Johnson be om et tillitsvotum, og håpe på (!) å få mistillit mot seg. Det virker jo ikke logisk å håpe på noe sånt, men da får han i det minste nyvalget sitt, noen uker etter at mistilliten er vedtatt (og ingen alternativ statsminister er funnet med støtte i nåværende parlament). E ) Han kan bare gå av. Da blir muligens Corbyn eller en kompromiss-kandidat statsminister og vil prøve å avholde en ny EU-folkeavstemning. Om man kjenner Boris Johnson og hans klikk av hardlinere rett, kommer han nok ikke til å gjøre det. I alt kaoset er det likevel noen lyspunkt: Nivået på debattinnleggene i parlamentet er gjennomgående skyhøyt - på begge sider. Disse politikerne brenner virkelig for det de tror på, og innimellom kranglingen finnes det bunnsolide, rakryggede og hederlige mennesker som forsøker å finne løsninger på tvers av partiene uten å gå på akkord med prinsippene sine. Det er på mange måter litt vakkert, tross alt.

2019-09-04 10:16:17

Orginalt innlegg på Facebook