Fredag kveld var jeg i Vitenskapsakademiet og hørt bla på Hans Petter Gravers årstale til Akademiet. Den er verdt å høre på, derfor deler jeg denne med dere. Det norske vitenskapsakademi Klimaetaten i Oslo kommune Universitetet i Oslo (UiO) Vitenskapen og klimatrusselen Hans Petter Graver, Klima Hans Petter Graver Årstale i Det Norske Videnskaps-Akademi 3. mai 2019 De fleste er enige om at klimaendringene er en av de store utfordringene vi står overfor i dag. Alle problemstillingene som EUs forskningsprogram peker ut som «the Grand Challenges» påvirkes potensielt av klimaendringene. Dette gjelder også utfordringene som i utgangspunktet ikke er knyttet til klima som samfunnssikkerhet, migrasjon og integrering. Blir befolkningstette områder av verden ubeboelig på grunn av havstigning eller ekstremvær fører det lett til sammenbrudd av politiske og økonomiske institusjoner med både regionale og globale virkninger. Likevel utgjør satsingen på forskningen om humaniora og samfunnsfag bare en liten del av forskningen om klimatrusselen og dens virkninger. Kunnskapsspørsmålene knyttet til klimaendringene er mange: hvor raskt går de, kan de påvirkes, hvilke konsekvenser har de. Svarene forutsetter forskning innen meteorologi, karbonkretsløpet, økologi og artsmangfold, produksjon og utnyttelse av energi, hydrologi og mange andre ting. I tillegg kommer sosiale konsekvenser som kan knyttes til klimaspørsmålene: urbanisering og byutvikling, migrasjon, katastrofebekjempelse, fordeling av mat og andre ressurser, helse, og så videre – som det krever samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning for å forstå og besvare. Dersom verden skal overholde togradermålet, må vi innen 2050 redusere klimagassutslippene våre med 60–80 prosent i forhold til hva utslippene var i 1990. Siden 1990 er utslippene av klimagasser i Norge nærmest uforandret. Selv om vi har gjort mye for å redusere utslippene, har utslippene fra petroleumsvirksomheten økt så mye at vi slipper ut akkurat like mye CO2 per innbygger som i 1990, 8.4 tonn per år. Bedømt ut fra hva som er oppnådd har vi med andre ord ikke begynt på den viktige jobben med å redusere utslippene. Det norske Videnskaps -Akademiet har engasjert seg sterkt i forskning om ressurser og klima. Miljø og ressurser er også et av hovedområdene til den europeiske sammenslutningen av akademier EASAC. EASAC har i de siste årene levert rapporter som et utarbeidet i samarbeid mellom Europas fremste forskere, som har tatt sikte på å formidle forskningsfronten til omverdenen. Det er et stort omfang og bredde av både kunnskaper og engasjement for å sikre at beslutningstakere har den kunnskapen som er tilgjengelig for å møte utfordringene med klimaendringene. Størstedelen av oppmerksomheten er i hovedsak er rettet mot naturvitenskapelig kunnskap. Den virkelig store gåten er vi likevel ikke i nærheten av å besvare: hvorfor reagerer ikke folk på all denne kunnskapen? Hvorfor handler ikke våre politikere mer effektivt, hvorfor går våre samfunn videre stort sett som «business as usual»? Og hvordan får vi befolkningen, våre samfunn og institusjoner til å reagere adekvat på de problemene som vi vil stå overfor som akutte i nær framtid? Ikke minst viktig, er våre institusjoner og organer i stand til å reagere adekvat? Det er viktig med kunnskap om hvilke følger det kan få for demokratiet om institusjoner og beslutningstakere ikke er i stand til å treffe adekvate tiltak. Vi må også spørre om det er nødvendig justeringer i måten vi tenker demokrati, og om det er mulig å redesigne de demokratiske institusjonene nasjonalt og internasjonalt uten å havne over i autokratiske systemer. Diskusjonen etter skolestreiken og rundt den framvoksende bevegelsen Extincion rebellion illustrerer sprengstoffet i slike problemstillinger. Påstander om at våre politiske beslutningssystemer har spilt fallitt, og at nye organer må opprettes som kan overstyre Stortinget og regjeringen, blir møtt med motargumenter om at dette sprer politikerforakt og åpner for ikke-demokratiske krefter. Samtidig vet vi at det er lett å mobilisere populistiske strømninger i befolkningen dersom folk mener at de politiske organene er i stand til å møte det folk oppfatter som viktige problemer. Sytti års utvikling av overnasjonale institusjoner som EU viser at demokrati ikke bare kan knyttes til partisystem og representativt demokrati, og at det finnes flere måter å sikre demokratiske beslutninger og demokratisk legitimitet på. Vårt system med maktfordelingen mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt basert på allmenn stemmerett ble også en gang konstruert. Det falt ikke ned fra himmelen som et endelig svar på virkeliggjøringen av den demokratiske idé i platonisk forstand. Vi må tørre å framsette påstander om at de eksisterende beslutningssystemene kanskje ikke strekker til overfor de problemene som klimautfordringen reiser. Vi må tørre å stille slike spørsmål, og vi må satse på forskning for å få kunnskaper til å kunne utvikle våre samfunn og institusjoner. Kunnskap om klimaendringene er viktig, men slik kunnskap alene vil ikke redde verden. For å redde verden må vi ha mer kunnskap om hva som gjør at folk oppfatter kunnskap som relevant, hva de identifiserer seg med og som, og ikke minst hvordan vi beskytter og utvikler våre humanistiske og demokratiske idealer i en tid hvor demokratiet er truet både utenfra og innenfra. Slik kunnskap krever forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, teologi og juss. Vår eksistens og framtid er avhengig av slik kunnskap. Vi må satse like mye på dette som vi i dag satser på teknologisk og naturvitenskapelig forskning om vi skal få den kunnskapen samfunnet trenger i tide. h.p.graver@jus.uio.no

2019-05-05 22:05:17

Orginalt innlegg på Facebook