Noen ganger, hvis nyhetene blir for grusomme, skrur jeg av radioen eller TVen for å beskytte sønnen min på åtte år. Han trenger ikke høre ALLE detaljer om hvor fæl verden kan være, selv om han må få vite noen overskrifter. I går var første gang jeg holdt på å skru av pga. KLIMAnyheter. Det ble rett og slett så dramatisk at jeg var usikker på om jeg ville klare å forklare godt nok, og berolige såpass at han ikke ville få mareritt resten av uka. Faktum er at klimaendringene vi opplever nå ER et mareritt, men problemet er at vi er sanndrømte. Og akkurat det burde skremme vettet av oss. Verdens statsbudsjetter burde vært krisebudsjetter. Statslederne burde stått i kø for å få bidra mest. Erna Solberg burde sagt til Kongen at klimautfordringene ikke skal løses et annet sted, en annen tid, av noen andre. De skal løses av oss, her, nå! Som med mareritt flest, prøver vi å riste dem av oss. Tenke på noe hyggelig. Spise en sjokolade. Jeg ser på gutten min. Hva skal jeg si til ham nå? At vi har tolv år på oss, at det er krise, men at verdens voksne politikere feiger ut? Hver og en av oss kan gjøre litt. Kutte litt, endre oss litt. Men vi kommer aldri til å gjøre nok. Det er politikken som må forandres! Norge må gå foran, som vi i Oslo prøver å gjøre nå. Det er ikke enkelt, og ikke alltid populært. Men det handler om framtida vår, og om framtida til ungene våre. Hva kan være viktigere enn det?

2018-10-09 21:28:03

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen