Har endelig lest To søstre, og det var sannelig litt av et tidspunkt å lese den på. Omtrent samtidig som fredsprisvinner Nadia Murad gråtende forteller om hva kvinner som henne blir utsatt for i IS-fangenskap, leser jeg følgende, uttalt av en ung kvinne, oppvokst og utdannet i Norge: «De er ikke kvinner, de er krigsbytter». Det er norsk-somaliske Ayan som snakker. Krigsbyttene hun snakker om er jesidiske kvinner, sexslaver som Murad selv. Og så: «Krigerne trenger utløsning. De er jo menn». Hva får en ung, norsk kvinne til å mene noe slikt? Hva får noen overhodet til å mene noe slikt? Boka til Seierstad er opprørende. Et lyspunkt er jentenes bror, Ismael. Han konfronterer søstrene sine, hardt og kompromissløst, men like fullt med varme. Han er jo glad i dem til tross for at de har ødelagt livet hans, tatt fra ham faren, moren og lillebrødrene, som moren er så redd for at barnevernet skal «ta» at hun har tatt dem med til Somalia for å gå på koranskole. Ismael finner seg ikke i søstrenes logikk, der de skyper med ham fra Raqqa i Syria hvor de har funnet hver sin IS-kriger. Han nekter for eksempel å akseptere at han som mann blir framstilt nærmest som en sexgalning. At menn ikke kan styre seg i møte med kvinner som viser hud og hår eller kvinnelige former - og at kvinner derfor må dekke seg til. En ting jeg tar med meg fra boka er skolens rolle. Skolen strever naturlig nok i møte med søstrenes fanatisme. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen, selv om de færreste møter elever med så ekstreme holdninger som disse søstrene. Noen av oppfatningene de gir uttrykk for er likevel utbredt i en del miljøer, ikke minst i Oslo. Vanligere enn at elever insisterer på å få bruke niqab på videregående, som jentene i denne boka, er det at skoler møter utfordringer som knytter seg til religiøs praksis av typen faste, bønnerom, fritak fra svømmeundervisning etc. Som skolebyråd mener jeg vi skal være restriktive. Jenter skal for eksempel selvsagt få lære seg å svømme, på lik linje med gutter. Barn må få slippe å faste. Skolen må alltid komme foran religionen. Elevene våre må få slippe presset fra konservative miljøer som noen steder har fått altfor stort fotfeste. Samtidig må vi, som Ismael, vise respekt for menneskene selv om vi ikke aksepterer holdningene eller kravene de stiller. Da jeg nylig her på facebook tok et oppgjør med ideen om at en mannlig lærer kan la være å håndhilse på kvinner pga sin religiøse overbevisning, fikk jeg mange reaksjoner. En del var positivt overrasket over at jeg, en SVer, kunne mene noe sånt. Det må jeg ta innover meg. For uansett om vi selv syns det er rettferdig eller ikke: Vi på venstresida må innse at vi har vært for utydelige om prinsipper og viktige fellesverdier i møte med konservative muslimer i Norge. Og vi må innse at det er et problem. For bare da kan vi gjøre noe med det.

2018-10-07 22:00:40

Orginalt innlegg på Facebook

Bilete frå innlegget til Inga Marte Thorkildsen